Gnostisisme
«Gnostisisme er, som ordet hentyder, viten eller erkjennelsesbasert viten. Til dette reiser det seg et naturlig spørsmål: Hva er det gnostikeren har erkjent?
Svaret på dette er både enkelt og komplisert. Det dreier seg om forholdet mellom Gud, mennesket og naturen. Det er hvem vi er, hvor vi kom fra og hvor vi er på vei. Svaret på dette er det som mange esoteriske skoler og ordensselskap omtaler som Mysteriet. Dette Mysteriet er en erkjennelse som i seg selv bevirker en forandringsprosess i personligheten til den som erkjenner. Ved siden av dette Mysteriet, er det andre mysterier eller hemmeligheter, men ingen overgår dette, eller er av samme betydning.
Å leve med gnosis er en livsanskuelse og en verdensanskuelse. Det er litt som å se på 3D-bilder som først bare ser ut som prikker og farger, men er laget slik at om man stirrer inn i, og forbi det, vil et bakenforliggende bilde komme ut av det tilsynelatende intetsigende mønsteret» (Ødegaard, Rune: Nøkkelen Sethiansk gnostisisme i praksis, 2009, Krystiania).
Historien
Den gnostiske kirken ble etablert av Jules Doinel og hans bisperåd i 1890 i Frankrike under navnet L’Eglise Gnostique. Bildene ovenfor viser 4 sentrale rådsmedlemmer: Jules Doinel, Gérard Encausse, Paul Sédir og Lucien Chamuel.
Kirkens lære var basert på datidens tilgang på gnostisk kildemateriale og medlemmenes videreutvikling av dette. Særlig vekt ble lagt på valentinisme etter Valentinus (Ca 100-160 AD) og Simon Magus og Helena som levde på samme tid som Jesus og disiplene.
Kirkens formspråk var inspirert av den sørfranske middelaldergnostisismen, hvis tilhengere ble kalt katarer eller albigensere. Dette gjaldt særlig navnene på sakramentene og de geistlige. Det sakramentale innholdet hadde sin egenart men var trolig påvirket av samtidens esoteriske ordenssamfunn og høykirkelig estetikk.
I dag har kirken samme form også i Norge, men vekten er lagt på summen av den gnostiske arven som stadig er i utvikling etterhvert som arkeologer avdekker gamle skrifter. Det viktigste funnet har vært samlingen av skriftruller som ble oppdaget i Nag Hammadi. Arven etter katarene er noe nedtonet, og i likhet med hellenismens gnostikere utvikler også kirkesamfunnet nye skrifter.
Denne kirken har alltid vært en undergrunnskirke knyttet til ordensselskap slik som eksempelvis frimureri, rosicrucianisme og martinisme. Det eksisterer derfor ingen ytre rekrutteringsarena, men en tanke om at de som søker kirkens fellesskap vil finne det.
Rune Ødegaard har, på oppdrag fra kirken, skrevet en bok om kirkens grunnlegger, Jules Doinel, og dens tidlige historie. Eglise Gnostique. Den første gnostiske kirkens historie, sakramenter og lære søker å gi et bredere perspektiv på kirkens natur. Boken anbefales til alle som er interesserte i gnostisk kirkeaktivitet.
Sakramentene
Den gnostiske kirken har fire sakramenter. Disse er åndsdåp (consolamentum), brødbryting, forløsning (appareillamentum) og bispevigsel.
Åndsdåpen er seremonien der menn og kvinner blir perfecti og slik medlemmer av kirken. Den er også en konfirmasjon av gnosis.
Forløsning er et tilsvar på et liv levd i gnosis, og at den som har gnosis har realisert denne i livet.
Brødbrytingen er kirkens nattverd. Brødbrytingen utføres og feires jevnlig av perfectiene, mens åndsdåp, forløsning og bispeordinasjon utføres av biskoper eller sofialer, som er tittelen til kvinnelige biskoper.
Sakramentene er tidligere publisert i den franske journalen l’Initiation og foreligger nå på norsk i Eglise Gnostique. Den første gnostiske kirkens historie, sakramenter og lære.
«Gnostisisme er, som ordet hentyder, viten eller erkjennelsesbasert viten. Til dette reiser det seg et naturlig spørsmål: Hva er det gnostikeren har erkjent?
Svaret på dette er både enkelt og komplisert. Det dreier seg om forholdet mellom Gud, mennesket og naturen. Det er hvem vi er, hvor vi kom fra og hvor vi er på vei. Svaret på dette er det som mange esoteriske skoler og ordensselskap omtaler som Mysteriet. Dette Mysteriet er en erkjennelse som i seg selv bevirker en forandringsprosess i personligheten til den som erkjenner. Ved siden av dette Mysteriet, er det andre mysterier eller hemmeligheter, men ingen overgår dette, eller er av samme betydning.
Å leve med gnosis er en livsanskuelse og en verdensanskuelse. Det er litt som å se på 3D-bilder som først bare ser ut som prikker og farger, men er laget slik at om man stirrer inn i, og forbi det, vil et bakenforliggende bilde komme ut av det tilsynelatende intetsigende mønsteret» (Ødegaard, Rune: Nøkkelen Sethiansk gnostisisme i praksis, 2009, Krystiania).
Historien
Den gnostiske kirken ble etablert av Jules Doinel og hans bisperåd i 1890 i Frankrike under navnet L’Eglise Gnostique. Bildene ovenfor viser 4 sentrale rådsmedlemmer: Jules Doinel, Gérard Encausse, Paul Sédir og Lucien Chamuel.
Kirkens lære var basert på datidens tilgang på gnostisk kildemateriale og medlemmenes videreutvikling av dette. Særlig vekt ble lagt på valentinisme etter Valentinus (Ca 100-160 AD) og Simon Magus og Helena som levde på samme tid som Jesus og disiplene.
Kirkens formspråk var inspirert av den sørfranske middelaldergnostisismen, hvis tilhengere ble kalt katarer eller albigensere. Dette gjaldt særlig navnene på sakramentene og de geistlige. Det sakramentale innholdet hadde sin egenart men var trolig påvirket av samtidens esoteriske ordenssamfunn og høykirkelig estetikk.
I dag har kirken samme form også i Norge, men vekten er lagt på summen av den gnostiske arven som stadig er i utvikling etterhvert som arkeologer avdekker gamle skrifter. Det viktigste funnet har vært samlingen av skriftruller som ble oppdaget i Nag Hammadi. Arven etter katarene er noe nedtonet, og i likhet med hellenismens gnostikere utvikler også kirkesamfunnet nye skrifter.
Denne kirken har alltid vært en undergrunnskirke knyttet til ordensselskap slik som eksempelvis frimureri, rosicrucianisme og martinisme. Det eksisterer derfor ingen ytre rekrutteringsarena, men en tanke om at de som søker kirkens fellesskap vil finne det.
Rune Ødegaard har, på oppdrag fra kirken, skrevet en bok om kirkens grunnlegger, Jules Doinel, og dens tidlige historie. Eglise Gnostique. Den første gnostiske kirkens historie, sakramenter og lære søker å gi et bredere perspektiv på kirkens natur. Boken anbefales til alle som er interesserte i gnostisk kirkeaktivitet.
Sakramentene
Den gnostiske kirken har fire sakramenter. Disse er åndsdåp (consolamentum), brødbryting, forløsning (appareillamentum) og bispevigsel.
Åndsdåpen er seremonien der menn og kvinner blir perfecti og slik medlemmer av kirken. Den er også en konfirmasjon av gnosis.
Forløsning er et tilsvar på et liv levd i gnosis, og at den som har gnosis har realisert denne i livet.
Brødbrytingen er kirkens nattverd. Brødbrytingen utføres og feires jevnlig av perfectiene, mens åndsdåp, forløsning og bispeordinasjon utføres av biskoper eller sofialer, som er tittelen til kvinnelige biskoper.
Sakramentene er tidligere publisert i den franske journalen l’Initiation og foreligger nå på norsk i Eglise Gnostique. Den første gnostiske kirkens historie, sakramenter og lære.
